For meg har familien Lindberg allerede rukket å bli legender i den norske brevduesporten. Legender er et stort ord. Store ord blir ofte brukt om mennesker man kan fortelle gode historier om. Og det kan jeg om Karin, Jan og Snorre.

”Ensam bland molnen”

Som 12-åring, og nybegynner i brevduesporten, introduserte min far meg for en svensk bok om en ung gutt som fikk hjem en due fra et tøft regnværs-slipp. Boka het ”ensam bland molnen”. Jeg ble ferdig med boka den samme helgen som Byske(800 km.) skulle avholdes. Da det ikke var kommet inn noen duer til Oslo den kvelden dro jeg på besøk til Snorre. I det lynet slo ned like ved, kom den tredje dua til fam. Lindberg den kvelden hjem fra Byske. Far sjøl i huset, Jan, tok det nærmest som en selvfølge at akkurat den dua skulle komme hjem i skumringen. Sønnen, Snorre, smilte lurt og løp inn på slaget for å ta av gummiringen, mens mor Karin satt over kaffen og bøy på kaker. Himmelen var nesten svart. Gjett om det gjorde inntrykk!

De gamle duene

Det var disse prestasjonene som imponerte. ”De duene kom hjem uansett”, sier Snorre ”og det er ikke tilfeldig at det i dagens duer er stammer som kan føres tilbake til duer fra 60-70 – tallet. De ”gamle” duenes ånd lever fremdeles. Det er snakk om bevissthet i forhold til avlsarbeidet. Jeg synes avlsessongen er noe av det mest spennende i hele dueåret. Vi har en klar strategi i avlen. Har vi en hann vi skjønner gir godt avkom, avles det mye på denne. Vi krysser så mange hunner som mulig inn på denne. Akkurat nå er det ”Blåfanten” ( 94-15286) som er stamm-hannen, men oppgjennom årene har det vært andre stamm-hanner. ”Blåfanten” er for øvrig barnebarn av en tidligere stammhann. Jeg tror nær sagt halve duebestanden i dag har ”Blåfanten” i seg. Vi legger merke til at nye, importerte duer bruker forholdsvis lang tid på å aklimatisere seg, vende seg til slag, klima og så videre. Her gjelder det å ha tolmodighet, for etter flere generasjoner, kan enkelte nyervervelser i blodet vise seg å slå til.” 

Ni gyldne hanner

I 2000 ble fam. Lindberg KD-mestere nasjonalt. Hele dette mesterskapet ble fløyet inn ved hjelp av ni hanner. Familien Lindberg har et relativt stort duehold, men ”dette var bare et bevis for meg at nasjonale mesterskap er hensiktsmessig, da det legger godt til rette for en mindre duebestand, og dermed også kvalitet fremfor kvantitet”, sier Snorre. ”Vi flyr og har flydd etter mange ulike systemer, men til neste år tror jeg vi nesten utelukkende, med unntak av enkelte naturlige par, vil fly med enkemenn. De er så lette å få i form. Gir man enkemennene balanserte doser med flyvning og hvile, er man et godt stykke på vei til suksess.” Snorre slutter seg til Thomas Alsgaards filosofi om at hvilen er minst like viktig som selve treningen. Når duene settes inn i kurven, sjekkes kropp og hals, og Snorre får en intuitiv, men også logisk, følelse av at ”denne hannen er i form, den skal være med på NM-laget”. Det blir å sammenligne med Semb, som har en tropp på 22 spillere, men han må velge ut en start-11’er.

B-52 og andre bombefly

Buschaert-stammen på slaget kommer fra England, og de første Buschaert-duene på slaget var enormt store. De fikk derfor navn etter diverse bombefly. Det viste seg at de store duene gjorde det best på slipp med høye hastigheter. Lindberg-familien er bevisste på å beholde de positive egenskapene Buschaert-duene har tilføyd duestammen, men prøver allikevel og holde størrelsen på duene noe nede. En middels stor due er å foretrekke. ”Man kan snakke mye om duestammer, og på sett og hvis er dette noe av det som gjør brevduesporten spennende, men i bunn og grunn sitter jeg med en oppfatning om at kvaliteten hos de fleste norske dueslag i dag er javn og god.”, mener Snorre. ”Duemannens innsats og evne til å motivere og lade opp hver enkelt due er i de fleste tilfeller det som avgjør utfallet av konkurranser.”

Små detaljer blir til gode historier

Snorre forteller med innlevelse om hvor fascinerende han syntes det er med hver enkelt dues historie. Ikke nødvendigvis i et livs-tilbakeskuende perspektiv, men historien hver enkelt due bærer med seg før innsetningen. ”Kanskje en hann, har mistet hunnen sin, kanskje den er på leit etter en ny makker, kanskje har den spist ekstra mye mais denne uken, kanskje den ble jaget av hauk fra forrige trening, kanskje den satt lenge ute i regnet? Det er disse små historiene som ofte bare er tilfeldigheter som kan avgjøre om en due blir nummer 1 eller 23 eller ikke kommer hjem før dagen etter. Disse små detaljene som inngår i hver enkelt dues historie. Jeg sier at disse detaljene ofte er tilfeldige, men også vi duemenn kan påvirke disse små detaljene. Det er dette som får meg til å få et kick av brevduesporten. Og holde på med små tricks som kanskje kan få duen til å prestere noe ekstra. Noen ganger slår det heldig ut og andre ganger ikke, men etter noen år med prøving og feiling, sitter jeg igjen med et par motivasjonstricks som ofte funker for våre duer”, sier Snorre. Lidenskapen for brevduesporten er til å ta og føle på. 

Visjoner og viktige brikker

Snorre beklager trenden om at vi få som holder på med brevduer i Norge i altfor stor grad er resultatorienterte. ” Jo visst, må en duemann ønske å gjøre det bra, men vi må ikke gå over lik for resultatene. Hvis vi hadde lagt igjen like mye energi på å få til et stort og godt miljø innad i gruppene som det vi gjør på våre egne duer, hadde det vært spennende å se på utviklingen av brevdue-Norge. På sett og vis var det litt fint i gamledager og, da de fleste var mer opptatt av å få hjem duene enn å få resultater. Jeg tror det jeg vil frem til er den gyldne middelvei. Vi må ikke bli for kyniske. P.R.-arbeid er viktig, men vi må ikke glemme å jobbe med å beholde de medlemmene vi har heller. Det er jo aldri noe problem å få folk interessert i sporten vår, problemet er ofte å beholde de som starter opp. Miljøskapende arbeid er viktig.” Snorre tar sin del av jobben må man kunne si. Opp gjennom årene har han hatt ansvaret for diverse komiteer i forbindelse med innsetning og utregning, han har sammen med Erik Waaler og T.A. Skofterød vært viktige brikker for PR-arbeid og miljøskapende arbeid i gruppe 1. Da vår fantastiske formann Kjell Pretorius gikk bort i høst, tok Snorre på seg å hoppe etter Wirkola. Adam Malysz var suveren i årets verdenscup. I tillegg til dette har Karin alltid vært, og er fremdeles, en viktig brikke i verv i Oslo Brevdueklubb. Hun har alltid gjort en god innsats på innsetninger og andre viktige hendelser i brevduemiljøet i Oslo. Jan betyr også mye for brevduemiljøet i Oslo, og vi regner med å se mer til han nå som han er pensionert og ikke lenger holder til i Nordsjøen store deler av året.

Store gratulasjoner og hjertelige takk til Norgesmestre 2002

Familien Lindberg.

Skrevet av Lars Corneliussen